lørdag 16. mars 2013

Atekst og barndomstraumer




Først vil jeg beklage til dere som vanligvis leser bloggen min fordi den handler om skole og sånt. I dag gjør den ikke det i det hele tatt. Når jeg skriver dette, vet jeg ikke engang om jeg kommer til å legge det ut. Men terapien i å skrive er undervurdert – så om du leser dette har jeg valgt å bruke verdensveven som terapeut. Og sammenheng i teksten - vel. Det var ikke så viktig.



Atekst er kjempeflott – i Atekst kan man søke opp gamle avisartikler og NTB-meldinger. Jeg vet ikke hvor langt tilbake man kan gå, men jeg vet at man kan gå til 25.2.1986. Da sendte NTB ut følgende melding: 

Oslo (NTB): En 11 år gammel pike fra Oslo ble drept i en trafikkulykke i Svartdalsveien i Oslo ved 15-tiden tirsdag. Piken hadde nettopp steget av en buss og forsøkte å krysse veien bak bussen da hun ble truffet av en møtende varebil. Hun døde kort tid etter påkjørselen. 

Tre kalde, sorte setninger. Ingen bilder av sørgende foreldre og venner, ingen fortvilt varebilsjåfør, ingen utbroderinger. Bare kalde fakta. 

Onsdag kveld besøkte jeg graven til denne jenta. Som var min sjelefrende – min aller beste venninne den korte perioden jeg fikk kjenne henne. Som fikk meg til å legge om fra Haldendialekt til Oslomål i flere uker da jeg var 9 år. Og som etterlot seg et sort hull i hukommelsen i årevis – for ingen snakket om Kari-Mette etter at hun var død – ingen lurte på om jeg ville gå i begravelsen eller hvordan det gikk. Strategien var nok at hvis vi bare ikke nevner det, så går det over.

Det gjorde jo det. På overflaten. Jeg tror ikke jeg ville valgt den strategien.

Det gikk mange år før jeg besøkte graven din, og jeg har bare vært der tre ganger. Det slår meg er at det er vondt å se navnet ditt på stenen. Det har gått 27 år, men det gjør vondt likevel. Hvem vet om vi ville fortsatt å være venner om du ikke var død? Kanskje hadde vi vokst fra hverandre – kanskje hadde vi vokst enda tettere sammen. Det er umulig å vite – men det jeg vet er at du var min sjelefrende og du har satt spor i mitt liv. Livet er ikke bortkastet selv om det tar slutt for tidlig. Ethvert menneske som har levd – om det er timer, dager eller år – setter spor etter seg. 

Sprøtt at et av dine spor er tre kalde, sorte setninger i Atekst. 

Men det er flere spor. Gleden over brevet som kom i posten. Gleden over at du plutselig ringte på og hadde kommet på besøk til bestemoren din. Skituren du var med på sammen med min familie. Gleden over det planlagte Oslo-besøket. Som aldri ble noe av fordi du krysset veien på galt tidspunkt - ørsmå tilfeldigheter med store konsekvenser. 

Gravstenen – «takk for de 11 år» står det på den. 

Jeg ville ikke byttet bort å kjenne deg mot å slippe å miste deg.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar